Auglend

Historien om gården Auglend går langt tilbake i tid. Tidligere var dette kun et utmarksområde under hovedbruket Hovland eller Sæstad. Da landet ble ryddet ble området kalt Auklend (Aukingsland), for bruket hadde auket med det nyrydda arealet. Driftsforholdene var svært gode og lakse- og hummerfiske utgjorde en viktig del av inntektsgrunnlaget.

Tidligere tiders drift, kombinert med særegne naturkvaliteter, gjør Auglend til et svært innholdsrikt og spennende friluftslivsområde. Her kan du gå korte turer i lyngheiene, bestige utsiktspunkt med vidt utsyn over Jæren og Dalane, fiske fra "råe" og uflidde klipper, fange krabbe og strandreker, oppleve fortidsminner, gjøre strandhogg med båten eller rett og slett bare sette deg i Vandringshavn å la humla suse ...

Blant mer enn 100 foreslåtte friluftslivsområder i Norge, ble Auglend kåret til årets friluftslivsområde i 1995. Dette er en anerkjennelse som vi prøver å leve opp til ...

Kombinasjonen jordbruk og kystfiske

Sett med dagens øyne er Auglend et lite gårdsbruk. Jordbruket alene kunne ikke gi nok mat til familiene som bodde her, så derfor var kystfisket en viktig del av næringsgrunnlaget. Gårdsdriften dekket det meste av husholdningen, mens fiske gav inntekter til kjøp av tilleggsvarer og nødvendig utstyr. Denne type gårdsbruk betegnes kombinasjonsbruk.

Auglend, slik det fremstår i dag, bestod av innmark, utmark og en havn med sjøbuer. Innmarka har flere små slåtteteiger som gav vinterfôr. Korn, poteter og grønnsaker til bruk i husholdningen ble dyrket på åkrene nær gårdshusa. På bruket var det vanligvis rundt 20 vinterfôra sauer og 2-3 melkekyr, samt noen høner og en slaktegris. Lakserettighetene i sjøen og god lokalkunnskap om hummerfisket gav i tillegg sikre inntekter til bruket.

Innmarka ble holdt treløs. For at marka skulle gi mest mulig gress, ble spirer av trær og busker nappet opp av husbonden. Gresset ble slått med ljå og sigd. Hver lille krik og krok ble slått, selv de minste bergsprekker. Gresset ble tørket i såter eller på hesje. Før 1900-tallet ble det skåret tang og tare som ble tilført som et supplement til husdyrgjødsel.

For å lede buskapen fra gården og ut i utmarka, ble det bygd to parallelle ledegjerder. Slike gjerder kalles geil eller rægje og er kjent så langt tilbake som i jernalderen. Formålet med ledegjerdet var å føre buskapen gjennom innmarka på en enkel måte og uten at den beitet og tråkket ned de verdifulle avlingene. På Auglend ligger geilen like vest for parkeringsplassen.

Som følge av beiting, brenning og lyngskjæring var også utmarka treløs. Her beitet sau og småfalne kyr av de gamle norske rasene. Lyngheia ble svidd systematisk og med jevne mellomrom. Det var viktig å ha nok av den vintergrønne røsslyngen til vinterbeite, samtidig som det også var viktig å ha nybrente flater som gav gress og urter til sommerbeite. Vårt milde kystklima tillot sauene å gå på utmarksbeite det meste av året.

I mangel av ved ble det skåret torv til brensel. Torven ble enten skåret i egne torvmyrer eller på øyene utenfor Auglend. Brenntorven ble vind- og soltørket før den ble lagret under tak. I Vandringshavn ble torven lagret i ei sjøbu kalt "Torvhuset". Drivved hadde også en viss betydning som brensel. Lyng ble skåret eller revet og brukt som brensel og vinterfôr til dyr på båsen. Lyngen brenner raskt og gir kraftig varme, en egenskap som gjorde det lettere å regulere temperaturen når det ble stekt flatbrød og lefser.

Sjøbuene i Vandringshavn illustrerer den dag i dag havets og fiskets store betydning for kombinasjonsbrukene i området. Lakse- og hummerfiske har tradisjonelt vært svært viktige inntektskilder, men annet fiske har også hatt stor økonomisk betydning. Vinterfiske etter sild var på et tidspunkt den sikreste inntektskilden for kystbonden. Det var i stor grad etterspørsel og tilgjengelige fiskeredskaper som bestemte hvilke fiskeslag det ble fisket etter. Sei og lyr, torsk og hyse har periodevis vært viktige fiskeslag.

Friluftslivsområdet Auglend gir oss i dag et godt og representativt bilde av kystens uttallige kombinasjonsbruk. Vårt mål og ønske er at Auglend også i fremtiden skal kunne formidle denne særegne delen av vår tradisjonelle kystkultur.

Sædefiske langs kysten av Auglend

Sædefiske er et lokalt navn på et særegent fiske med tusenårige tradisjoner langs kysten av Sørvest-Norge. Navnet har det fått fordi man sitter på et "sæde" (sete) og fisker. På Auglend er det mange sæder fra gammel tid. Fiskeplassene fikk ofte navn etter utseende eller beliggenhet. Noen eksempler fra Auglend er: Høgasæde, Stolen, Brattesæde, Kjerringsæde og "Hjelpemegsæde".

Opprinnelig har nok fiskeredskapen vært stenger av tre, med dyresener og beinkrok. I nyere tid ble det brukt lange bambusstenger. Snøret skulle være like langt som stanga og rigget med søkke og agnkrok. En satt med stanga over låret og med snøret noen meter i sjøen. Når det nappet gjaldt det å rykke til for å kroke fisken og i samme drag kaste den på land. Fangsten var vanligvis berggylte, sei og lyr.

Krabbe og skjell er tradisjonelle agn. Disse ble knust med en håndstein og surret til kroken med noen få fiber fra lang saueull. Finknust skall ble kastet på sjøen, hvor bitene flimret og lokket fisk til plassen. Gode sæder vises i dag ved dype, skålformede groper, kalt "hakkeholer". Hakkeholene har oppstått etter tusener på tusener av slag med håndsteinen for å knuse agn og lokkemat.

Sædene finnes på steder hvor berget stuper bratt i havet og vannet driver i strømmer. Dette er også gode fiskeplasser for sluk- og agnfiske med moderne redskap.